Jeg lærte å spille gitar av mamma i 1987 og kan i dag flere grep på gitaren enn henne. Og hun har heller aldri vært noen flink sologitarist.
I begynnelsen var det hardrocker jeg vil være og 80-talls gitarhelter som Gary Moore, Eddie Van Halen, Ronnie Le Tekrøe, Bruce Kulick og ikke minst Henrik Strømme var mine helter.
Og jeg drømte om å synge og være frontfigur, men når det gjaldt vokalprestasjonene lignet de aldri mye hverken på Jon Bon Jovi, Paul Stanley eller Kjetil Foseid, selv om jeg skulle ønske at de gjorde det.

Samtidig var jeg veldig opptatt av at låtskriving virka som en overkommelig oppgave å beskjeftige seg med. En rekke middelmådige,- og langt under pari,- låter i genren melodisk hardrock så derfor dagens lys (eller nattens mørke..) på begynnelsen av 90-tallet. I den grad en melodisk under middels hardrocklåter kan se, da.

Uansett gikk veien videre som gitarist i det lokale Kongsvinger bandet Primus Motor. Fra 1994-1997 lærte jeg der om låtskriving på et høyere nivå, siden vokalist og frontfigur Thomas faktisk var på et høyere nivå, og man kunne ikke annet enn å bli imponert og samtidig få et mål å strekke seg etter. Og jeg lærte en del bare ved å være med i bandet, om arrangering og dynamikk av både musikk og medlemmer. Veldig lærerik og inspirerende periode altså, med både gode og dårlige minner som seg hør og bør.

Etter at Primus Motor fikk motorstopp, ble det kassegitar til husbruk som gjaldt. Fortsatte å pusle med låtideer og lavmælt sang, for å ikke tiltrekke meg naboenes oppmerksomhet på at jeg dreiv med noe jeg ikke var verdensmester i. Samtidig ble jeg opptatt av mer folkemusikkaktige ting og mulighetene til å bruke gitaren til dette.

Turte å stå alene på en scene med gitar og sang (uten noen andre , eller annet...) første gang i det Herrens velsignede år 2000 (eller deromkring..)

Det var ikke like skummelt som den gang jeg (for første gang) opptredde med hardrockende Purgatory på Skotterud i nittiårenes spede begynnelse. Uansett hadde jeg stadfestet for meg selv at en gitar og en stemme kunne være nok(mer enn nok?), og denne erkjennelsen førte meg etter hvert inn i visemiljøet i Oslo, til Nye Skalder som fikk meg til å skrive på norsk.

Det må også nevnes at vennskapet med Kongsvingers store countryman Roy Lønhøiden som oppstod på den tiden, var veldig lærerikt og inspirerende også. Da tenker jeg ikke minst på det å gjøre ting folkelig og enkelt. Men jeg fortsatte likevel å høre på Jethro Tull, og hevder til denne dag at folk er ikke så begrenset at de ikke tåler noen uventede vendinger i musikken.

Jeg har i dag sånn ca 30 egenskrevne og gode låter, noe jeg ikke er så stolt av, siden jeg er 38 år og burde i det minste ha produsert en bra låt for hvert år jeg har levd på denne planeten…Men det er fortsatt tid, får jeg tro. Jeg har opptrådt på visekroer, i fengsel, på sykehjem, på pub, på teaterscene m.m.

Forøvrig har jeg en bachelorgrad i folkemusikk fra Høyskolen i Telemark (Campus Rauland)

Repertoiret er ca ¾ egetskrevet og resten folkemusikk eller coverlåter.